2:1 Og Herrens engel kom fra Gilgal op til Bokim. Og han sa: Jeg hentet eder op fra Egypten og førte eder til det land jeg tilsvor eders fedre, og sa: Aldri i evighet vil jeg bryte min pakt med eder;

2:2 men I skal ikke gjøre pakt med dette lands innbyggere; deres altere skal I rive ned. Men I hørte ikke på mine ord; hvad har I gjort!

2:3 Jeg sa også: Jeg vil ikke drive dem ut for eder, men de skal bli til brodder i eders sider, og deres guder skal bli til en snare for eder.

2:4 Og da Herrens engel talte disse ord til alle Israels barn, gråt folket høit.

2:5 Derfor kalte de dette sted Bokim*, og de ofret der til Herren. / <* de gråtende.>

2:6 Da Josva hadde latt folket fare, og Israels barn hadde draget hver til sin arv for å ta landet i eie,

2:7 tjente folket Herren så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva og hadde sett alle de store gjerninger Herren hadde gjort for Israel.

2:8 Men da Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, var død, hundre og ti år gammel,

2:9 og de hadde begravet ham på hans arvelodds grunn i Timnat-Heres i Efra`im-fjellene, nordenfor Ga`as-fjellet,

2:10 og da hele denne slekt var samlet til sine fedre, og det efter dem var vokset op en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel,

2:11 da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øine, og dyrket Ba`alene*. / <* hedningenes avguder.>

2:12 De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egyptens land, og de fulgte andre guder av de folks guder som bodde rundt omkring dem, og de tilbad dem og vakte Herrens harme.

2:13 De forlot Herren og dyrket Ba`al og Astarte-billedene.

2:14 Da optendtes Herrens vrede mot Israel, og han gav dem i røveres hånd, som plyndret dem; han solgte dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt omkring dem, og de kunde ikke mere stå sig mot sine fiender.

2:15 Overalt hvor de drog ut, var Herrens hånd imot dem, så det gikk dem ille, således som Herren hadde sagt dem, og som Herren hadde svoret, og deres trengsel var stor.

2:16 Da opreiste Herren dommere, og de frelste dem av røvernes hånd.

2:17 Men heller ikke mot sine dommere var de lydige; de holdt sig med andre guder og tilbad dem; de vek snart av fra den vei deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud, og gjorde ikke som de.

2:18 Og når Herren opreiste dem dommere, så var Herren med dommeren og frelste dem av deres fienders hånd så lenge dommeren levde; for Herren ynkedes over dem når de sukket for deres skyld som plaget og undertrykte dem.

2:19 Men når så dommeren døde, falt de igjen tilbake og fór verre frem enn sine fedre: De fulgte andre guder og dyrket dem og tilbad dem; de avstod ikke fra nogen av sine gjerninger eller fra sin gjenstridige ferd.

2:20 Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han sa: Fordi dette folk har brutt min pakt, som jeg oprettet med deres fedre, og ikke har hørt på min røst,

2:21 så vil jeg heller ikke mere drive bort for dem noget av de folk som Josva lot tilbake da han døde.

2:22 Ved dem skulde Israel prøves, om de vilde ta vare på Herrens vei og vandre på den, som deres fedre gjorde, eller ikke.