104:1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

104:2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

104:3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

104:4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

104:5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

104:6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

104:7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

104:8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

104:9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

104:10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

104:11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

104:12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

104:13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

104:14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

104:15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

104:16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

104:17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

104:18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

104:19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

104:20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

104:21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

104:22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

104:23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

104:24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

104:25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

104:26 Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / <* SLM 74, 14.>

104:27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

104:28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

104:29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

104:30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

104:31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

104:32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

104:33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

104:34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!