11:1 Da tok Sofar fra Na`ama til orde og sa:

11:2 Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

11:3 Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?

11:4 Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?

11:5 Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig

11:6 og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

11:7 Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

11:8 Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / <* d.e. Guds visdom.>

11:9 Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

11:10 Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?

11:11 For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,

11:12 og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. / <* når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.>

11:13 Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -

11:14 er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

11:15 ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

11:16 for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.

11:17 Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.

11:18 Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.

11:19 Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.