17:1 Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. <* livskraft.>

17:2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

17:3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / <* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.>

17:4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

17:5 Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / <* for sine forfølgere.>

17:6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

17:7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

17:8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

17:9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

17:10 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

17:11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

17:12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

17:13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

17:14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

17:15 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?